MUNKHOLMEN
Kulturhistorisk tiltak- og formidlingsplan.

Utarbeidet for Munkholmens Venner 18.februar 2002

Utredning fra arbeidsgruppe Oppnevnt 11.10.2000 av Munkholmens Venner

Arbeidsgruppens medlemmer:

Terje V. Bratberg, Fortidsminneforeningen, Trøndersk avdeling, formann.

Birger Heyerdal, Rustkammeret, major og fungerende leder av Rustkammeret.

Gunnar Houen, Byantikvaren, byantikvar.

Rune Kjenstad, Munkholmens venner, sekretær og sekretær også for arbeidsutvalget.

Øivind Lunde, Munkholmens venner, styreleder og redaktør for utredningen.

Knut Sivertsen, Politimuseet, museumsleder og spesialist på de tyske befestningene.

INNHOLD:

INNLEDNING

FORMIDLINGSPLAN I FORHOLD TIL DE HISTORISKE PERIODENE:

1. Nidarholm kloster, (klostertiden ca.1100-1537)

2. Munckholm festning, ”Bastionsfortet”, ”Det stjerneformede anlegg”,(festningstiden 1658-1825)

3. Munkholmen sjøfort, ”Polygonfortet”, (festningstiden 1825-1893)

4. Batterie Munkholmen, (tysk luftskytsbatteri 1940-45)

5. Munkholmen friluftsområde (1893- )

FORHOLD SOM STREKKER SEG OVER FLERE PERIODER
KONKLUSJON

Vedlegg 1: Terje V. Bratberg, Munkholmen, Historiske kilder

Vedlegg 2: Birger Heyerdahl, Notat om militære kilder

Vedlegg 3: Knut Sivertsen, Notat om ”Marine-Flak-Artillerie

Vedlegg 4: Tegninger

Vedlegg 5: Fotografier

Øivind Lunde 18.02.02

Munkholmens venner har lenge diskutert å få utarbeidet en formidlingsplan for Munkholmen som de ulike aktørene kan ta stilling til og etter sitt ansvar følge opp med konkrete tiltak på holmen. Foreningen har i flere samarbeidsmøter som Statsbygg har tatt initiativet til forstått at et slik utspill fra foreningen var ønskelig.

Med bakgrunn i et notat om ”Formidlingsstrategi for Munkolmen” utarbeidet av Øivind Lunde 03.10.00 vedtok styret i venneforeningen den 11.10.00 å oppnevne et utvalg til å videreutvikle formidlingsplanen.

Utvalget fikk følgende mandat:

”Arbeidsutvalget skal nærmere vurdere en formidlingsstrategi for Munkholmen ved spesielt å se på detaljutforming, praktiske og formelle problemer samt økonomi.”

Arbeidsutvalget skulle bestå av representanter for Byantikvaren, Rustkammeret og Fortidsminneforeningen – Den trønderske avdeling samt to medlemmer fra venneforeningen. Etter konstituerende møte i arbeidsutvalget 31.01.01 ble utvalget utvidet med spesialist på de tyske befestningene.

Sammensetningen ble som følger:

Terje V. Bratberg, Fortidsminneforeningen, Den trøndersk avdeling, formann.

Birger Heyerdal, Rustkammeret, major og fungerende leder av Rustkammeret.

Gunnar Houen, Trondheim kommune, Byantikvaren, byantikvar.

Rune Kjenstad, Munkholmens venner, sekretær og sekretær også for arbeidsutvalget.

Øivind Lunde, Munkholmens venner, styreleder og redaktør for utredningen.

Knut Sivertsen, Politimuseet, museumsleder og spesialist på de tyske befestningene.

Arbeidsutvalget har hatt fire møter i 2001; 31.01, 14.03 og 04.05, men fikk ikke anledning til å avslutte med befaring på holmen sommeren 2001. Arbeidet stoppet opp en periode siste halvår 2001, men etter et nytt møte desember kunne materialet sammenstilles.

Sammenstillingen bygger på innsamlede data og de enkelte medlemmer kunnskap om anleggene på holmen. En befaring og evaluering av forholdene på Munkholmen er ikke gjennomført.

Det foreløpige resultatet av arbeidet ble presentert på venneforeningens årsmøte på Munkholmen 15.05.01.

Arbeidsutvalgets medlemmer har mellom møtene innhentet opplysninger innen sine respektive fagområder. Følgende saksområder nevnes:

Historiske data v/Terje V. Bratberg (vedlegg 1)
Gjennomgang av aktuelle kilder fra klostertiden frem til 1537.
Gjennomgang av aktuelle kilder etter klostertid og anlegg av den første befestning på 1600-tallet (1537.1658).
Gjennomgang av aktuelle kilder fra festningstiden (1658-1825).
For befestningshistorien er C.S.Widerbergs arbeid fra 1936 grunnleggende. Utover de kilder han har benyttet er det sjekket spesielt på spørsmål knyttet til tollklarering, fyret, brannbatteriet, kaperskip og statsfengselet.

Militærhistoriske kilder v/ Birger Heyerdahl (vedlegg 2)
Gjennomgang av relevante kilder i Statsarkivet vedr. Munkholmens festningsanlegg frem til 1850.
Hovedvekt på å få klarhet i bestykning/kanoner etc.
Funn av diverse instrukser av ulik art som belyser virksomheten.

Kilder vedr. den tyske okkupasjonstiden v/ Knut Sivertsen.
Hovedvekt lagt på opplysninger vedr. luftvernbatteriet med kanoner og annet utstyr.

Fotografier av og fra Munkholmen v/ Rune Kjenstad. (vedlegg 5)
Fotoarkivene ved Byarkivet, Trondheim kommune og Vitenskapsselskapet (Universitetsbiblioteket) gjennomgått.

Gjennomgangen har vist at det er et stort kildemateriale som er til dels ukjent og ikke benyttet tidligere. Her ligger en stor utfordring.
Arbeidsutvalget har med bakgrunn i kildeundersøkelsene tatt utgangspunkt i Notatet av 03.10.00 v/Øivind Lunde. Samme disposisjon er benyttet og etter hver av festningens hovedbolker er det lagt frem en anbefaling til presentasjon av de respektive historiske periodene. Til slutt kommenteres noen overgripende spørsmål.

FORMIDLINGSPLAN I FORHOLD TIL DE HISTORISKE PERIODENE:

Munkholmen er ikke stor i størrelse, men innholdsrik når det gjelder historie. Størrelsen har ført til at historien ikke bare har lagt seg i lag over hverandre, men har spist seg inn i hverandre opp igjennom århundrene. Dette gjør det i dag vanskelig å formidle Munkholmens historie ved bevarte byggverk eller levninger fra en tidsperiode ute å komme i konflikt med en annen tids historiske levninger.

Situasjonen i dag er at klosterhistorien står sentralt i formidlingen, men det finnes ikke synlige spor etter det gamle klosteranlegg. Kanontårnet fra 1600-tallet danner gjerne rammen om formidlingen. Tårnet som er preget av ombygninger på 18-1900-tallet har ingen sammenheng med klosteret.
I planen nedenfor inndeles Munkholmens historie i fem hovedbolker/perioder. Utvalget vil peke på hvor på holmen denne historie best kan presenteres ved bevarte byggverk og levninger. I planen foreslås det skissemessig hvilke fysiske tiltak som bør gjennomføres for å presentere situasjonen på den aktuelle tid.
I planen fremmes ikke forslag til hvordan og hvor den muntlige og skriftlige formidling best kan presenteres på holmen . Dette bør bli et oppfølgende tiltak etter at de impliserte har tatt stilling til tiltakene foreslått her. En slik plan bør dessuten sees i lys av at det står klart at en ny bok med Munkholmens historie bør skrives.

Munkholmes historie kan deles inn i følgende 5 hovedbolker/perioder:

1. Nidarholm kloster, (klostertiden ca.1100-1537)

2. Munckholm festning, ”Bastionsfortet”, ”Det stjerneformede anlegg”, (festningstiden 1658-1825)

3. Munkholmen sjøfort, ”Polygonfortet”, (festningstiden 1825-1893)

4. Batterie Munkholmen, (tysk luftskytsbatteri 1940-45)

5. Munkholmen friluftsområde (1893- )

1. Nidarholm kloster, (klostertiden ca.1100-1537)

Beskrivelse:
Klosteret som skal være grunnlagt omkring 1100, forfalt etter reformasjonen i 1537 og i dag er ingen synlige levninger bevart. Det ble funnet deler av klosteret i 1820-årene da festningen ble bygget om. Dette må ha vært deler av konventsalen i klosterets østfløy. Denne salen ble påvist på nytt i 1970. I årene 1968-70 ble klosterets hovedtrekk kjent ved arkeologiske undersøkelser. Bare ved kommandantboligen finnes bevarte levninger av noe omfang skjult i grunnen. Klosterkirkens østre deler ble påvist i 1989 ved arkeologiske undersøkelser ved Falkenskioldmessen.

Anbefaling:
Det foreslås at man vurderer å sette i stand området hvor konventsalen og de østlige deler av losterkirken er funnet. De opprinnelige delene ligger ca. en halv meter under nåværende bakkenivå og bør forbli sikret ved å ligge under bakken. For å anskueliggjøre klosterlevningene anbefales det at murene markeres med heller i grunnen. Rommene innenfor murene må også markeres i forhold til gressplen på utsiden. Dette kan gjøres mest mulig likt de opprinnelige levningene under bakkeplan.
Det vil være en spesiell utfordring å se dette i forhold til de eksisterende bygninger og den nåværende driften av uteserveringen. En nærmere analyse av disse forhold, en arbeidsbeskrivelse samt en økonomisk beregning forutsetter et mer grundig arbeid enn det her er mulig.

2. Munckholm festning, ”Bastionsfortet”, ”Det stjerneformede anlegg”,
(festningstiden 1658-1825)

Beskrivelse:
I forbindelse med den svenske okkupasjonen av Trondheim i 1658, ble Munkholmen befestet. Mer permanente anlegg ble bygget i 1659-61, men allerede ti år senere, i begynnelsen av 1670-årene, startet neste byggeperiode med det store sentraltårnet. I 1680-årene fortsatte arbeidene med de solide yttermurene med fremstikkende bastioner og det nåværende vakt- og arresthus samt kommandantboligen. I årene frem til 1707 ble det aller meste av ytterverkene ferdig.
I 1680 ble tårnet innredet til fengsel og Munkholmens ca. 170-årige historie som Statsfengsel ble innledet.

Alle yttermurer er blitt fjernet eller bygget inn da festningen ble ombygget etter 1825. De eneste rester av disse murer finnes i nåværende Lavetthuset. Mot øst er eneste kassematt/kjeller bevart fra de gamle voller og hovedinngangen gikk gjennom der det nå er toaletter. Gårdsplassen omgitt av ommandantboligen, vakt- og arresthuset, lavetthuset og tårnet gir med unntak av den tyske overetasjen på lavetthuset, et tidsriktig bilde fra festningen på 16-1700-tallet.

Anbefaling:
Uten vesentlige inngrep i de gamle bygningene kan en her formidle historien fra 16-1700-tallet. Både gårdsplass og bygninger bør rendyrkes mest mulig slik at det er denne tidsperiode som blir formidlet her. Siden Lavetthuset og tårnet er ombygget i senere tider bør en her legge opp til å formidle også senere historie disse steder.

For Lavetthuset bør den eldste kassematen gjøres tilgjengelig for publikum. Det bør vurderes om den gamle inngangen bør markeres på begge sider av Lavetthuset. Det bør kunne oppfattes lett at Lavetthusets vegg mot den nåværende porten er den opprinnelige yttersiden av den eldste festningen.Lavetthusets overetasje er påbygget i 1940 og en bør studere nærmere om ikke denne påbyggingen tydeligere kan fremtre som sekundær i forhold til 1600-talls murene.

I tårnet er det utført mange senere endringer etter den opprinnelige utformingen i 1670-årene. Her kan en vurdere å klarere visualisere at det den gang var åpent mellom ringmur og sentraltårnet. Dette kan f.eks gjøres mot en av de to tverrveggene. En kunne f.eks her rekonstruere en kanonstilling slik den så ut på ringmuren den gang. Dette kan gjøres uten å komme i konflikt med taket som er satt inn i 1825.

3. Munkholmen sjøfort, Polygonfortet, (festningstiden 1825-1893)

Beskrivelse:
I 1816 ble festningene i Trøndelag nedlagt med unntak av Munkholmen. Den ble etter hvert modernisert i forhold til de nye krigstekniske krav som ble stilt til et sjøfort. Den nåværende polygonale form fikk festningen i årene 1825-50 og det gamle stjerneformede anlegg ble borte. Dette innebærer at de ytre festningsmurer med innebygde kassematter, vitner om denne siste fase i festningens historie før den ble nedlagt i 1893. Inne i det indre tårn ble det bygget et nytt kruttkammer,- en dristig halvkule-formet hvelvkonstruksjon. Ringmuren rundt tårnet mot vest , nesten to tredjedeler, ble revet i forbindelse med denne moderniseringen av festningen. Mellom det indre tårn og ringmuren ble det så overdekket med tak i denne perioden. Dette innebar en stor endring i forhold til tidligere åpne område mellom indre tårn og ringmur.

Anbefaling:
Siden Munkholmens nåværende festningsmur med voller og kassematter sto ferdig mot midten av 1800-tallet, bør levningene fra denne tiden få fortelle om de ytre festningsverker. Her er det naturlig å trekke frem området ved den nåværende inngang og søndre del av anlegget. Dette området mot byen er det første man møter når en legger til ved kaia på Munkholmen. De gamle vollprofiler kan rekonstrueres og kanoner kan oppstilles. Vollprofilen over hovedporten må studeres nærmere da det frem til 1940 var en lav lang trebygning her.
Grunnlaget for slike tiltak er meget gode oppmålinger fra henholdsvis 1853 og 1927.

De gamle kassematter kan settes i stand.
Det gjelder de tre som i dag er i bruk vest for hovedporten og som er i forholdsvis god stand.
Det gjelder også to noe lenger mot vest under en av de tyske kanonstillingene (K2).

Et av rommene her som var i bruk av tyskerne, har all innredning på plass fra denne tiden, selv om den nå er falt sammen. I området ved disse to kassemattene sto det tidligere en trebygning over trappenedgangen til kassemattene.

Det må utføres en grundig studie av overgangen mellom 1800-talls vollene og området der de tyske kanonstillinger skal formidles. Nedenfor anbefales det å restaurere kanonstillingen K1 nærmest fyrlykten mot tårnet og det er da nødvendig med grundig vurderte alternativ for istandsettelse av 1800-talls situasjonen mellom fyrlykten og hovedporten.

En må ta stilling til om de to tyske luftvernkanonstillinger (K2 og K3) over kassemattene i dette området sydøst for fyret burde fjernes for å få frem 1800-tall situasjonen eller/og for å sikre at ikke kassemattene under skades. En bør også vurdere om det gamle trebygget skal gjenreises over nedgangen til kassemattene (under K2) og dermed formidle overgangen mellom 1800-talls situasjonen mot hovedporten og den restaurerte tyske kanonstillingen ved fyrlykta mot tårnet. Et trebygg her som gjør nedgangen til kassemattene mer anvendelige. Merk at i den ene av kassemattene her som var i bruk under krigen som ammunisjonsrom, har innredningen er på plass – om enn falt sammen. Rommet kan settes i stand slik det var i den tyske perioden.

En må få presentert de ombygninger som er gjort med tårnet under den siste festningsperioden. Det siktes spesielt til det nye kuppelhvelvede kruttmagasinet fra 1835. En må vurdere å mure igjen døren møt sydvest som ble tatt opp i den tyske perioden. Kuppelhvelvet går opp i overetasjen slik at den gamle rominndelingen fra 16-1700-tallet er ødelagt. Det er f.eks ikke mulig å rekonstruere leiligheten som Griffenfelt benyttet som statsfange på Munkholmen på slutten av 1600-tallet.

4. Batterie Munkholmen, (tysk luftskytsbatteri 1940-45)

Beskrivelse:
Fra sin idylliske tornerosesøvn som badestrand og naturområde ble Munkholmen under krigen revet ut av dvalen og inn i sin kanskje mest hektiske tid som tysk forsvarsverk. Tyskerne anla seks luftskytsstillinger (10,5 cm med montert panserkuppel og dreibar 360°) på Munkholmen. Fundamentene av disse kanonene er meget fremtredene selv om de i nyere tid er forsøkt gravet ned.
Tårnhetten ble tatt ned og på det flate taket ble det montert skyts og en beskyttet observasjonspost.
Av de to store sentralsiktene er bare det nordre bevart. Mellom dette nordre sikte og kanonstillingen østenfor ved Falkenskjoldsmessen, markerer en terrengforhøyning plassen hvor den store boligbrakken lå. Det var forlagt 180 mann på Munkholmen.

Anbefaling:
Man har søkt å fjerne sporene etter den tyske okkupasjonstiden på Munkholmen, men uten hell. Det som fremdeles er bevart gjør det mulig å tilrettelegge en presentasjon av denne dramatiske tid. En slik presentasjon vil kunne gjøres i tilknytning til det bevarte sentralsiktet som kan settes i ”operativ” stand med optikk hvor resverdeler finnes ved Forsvarsmuseet. Også internasjonalt vil et slikt bevart sentralsikte være unikt. De mange indre rom i sentralsiktekomplekset kan settes lett i stand.

Den store husgrunnen må trekkes inn i denne presentasjonen samt en av kanonstillingene.
Det er bevart en kanon i Trondheim som kan monteres på plass igjen. Kanonstillingen rett vest for tårnet ved fyrlykten, peker seg ut som den mest hensiktsmessige plasseringen. Det er her visuell kontakt med sentralsiktet.
Øverst i tårnet, under den nye tårnhetten, er det tyske konstruksjoner som kan danne utgangspunkt for en bredere formidling – fortrinnsvis om de tyske anleggene dersom det ikke er nok rom for det i sentralsiktekomplekset. Det må da foretas noen bygningsmessige endringer slik at dette rommet kan benyttes. Det kuppelhvelvede kruttmagasinet i tårnet ble brukt som hospital av tyskerne. Denne bruken må formidles, men neppe i kuppelrommet som bør beholdes rent som det ammunisjonslager det opprinnelig ble bygget som. En av kassemattene vest på holmen og rett syd for den foreslåtte tyske kanonen kan også som nevnt ovenfor, brukes til formidling fra den tyske perioden.
Alle tiltakene her vil innebære kostnader. Tiltakenes omfang må derfor utredes nærmere dersom det er ønskelig.

5. Munkholmen friluftsområde (1893- )

Beskrivelse:
Etter at festningen ble nedlagt ble Munkholmen tatt i bruk av Trondheims befolkning som et yndet utfartssted. Ikke bare strendene, men også gressvollene bak murene var og er attraktive. Med restaurantdrift og andre aktiviteter har det blitt et variert tilbud for de besøkende. Det bør legges vekt på at også denne historien blir formidlet.

Anbefaling:
Formidlingen av denne perioden i Munkholmens historie kan best formidles i ett av flere rom som settes av til denne type formidling. Slike lokaliteter må vurderes nærmere i samarbeide med eier og brukere. Utvalget har fått frem et stort bildemateriale som kan danne et verdifullt utgangspunkt for å fortelle om friluftsområdet på Munkholmen. Det må da også vurderes om deler av holmen bør bevares slik den ble satt i stand rett etter krigen.

Utredningsgruppa kom frem til flere forhold som ikke uten videre faller naturlig inn i periodeinndelingen ovenfor siden den er sterkt knyttet til anleggets bygningshistorie.
Følgende tema kan nevnes:
Statsfengsel (ca.1680-1850):
Fangene på Munkholmen inkluderte politiske fanger (Griffenfelt 1680-98), kriminelle, slaver og sinnsyke. Dette er et eget tema som burde utvikles videre. Her kan også vilkårene for fangene på Munkholmen vises ved å benytte nedre kjeller i tårnet og andre lokaler som knyttes til denne virksomhet. Saksfeltet krever en mer grundig behandling da det foreligger mye unyttet kildemateriale.

Fyrhistorien:
Det foreligger en del lite kjent kildemateriale om fyrhistorien på Munkholmen.

Tollklarering:
Store skip som lå på reden ble tollklarert fra Munkholmen. Et interessant kildematerialet er påvist som omhandler dette tema.

Brannsikkerhet:
Det foreligger kilder som forteller om hvordan brannsikkerheten på Munkholmen har vært organisert opp til vår tid. En del brannutstyr har er fremdeles på holmen selv om mye har blitt borte i de senere år. Dette bør sikres og settes i stand. Gruppa foreslår at dette utstyret inntil videre overføres for sikker oppbevaring i Rustkammeret, hvor tilsvarende utstyr finnes.
Munkholmen var en del av byens brannvarslingssystem. Det foreligger derfor instrukser for brannbatteriet.

Den ”manglende” periode 1537-1658:
Lensregnskapene for perioden 1537-1650 er gjennomgått uten at det er funnet noen opplysninger som kan kobles direkte til aktiviteter på Munkholmen. Selv om manglende opplysninger kan tolkes som manglende virksomhet, kan det skjule seg opplysninger under anlegg som Kongsgården, Elgeseter eller lignende gårder som har inngått i lensherrens personlige driftsregnskap.

KONKLUSJON
Gjennomgangen ovenfor viser at Munkholmens historie kan belyses ved de bygningslevninger som finnes fra de forskjellige periodene.
Arbeidsutvalget har presentert et forslag til hvilke bygningsdeler som kan trekkes frem og tilrettelegges slik at historien kan fortelles de respektive steder. Vi mener forslagene både er realistiske og mulige å gjennomføre uten dramatisk store investeringer. Når det gjelder en nærmere vurdering av de økonomiske konsekvensene har ikke gruppa funnet det riktig å gå videre med det. Det skyldes dels manglende kompetanse, men først og fremst er det nødvendig med en dialog med grunneier og de berørte parter. Man må vurdere forslagene og deretter prioritere hvilke av dem man vil gå videre med.

Arbeidsgruppa har ikke tatt stilling til hvor og hvordan det skal skiltes, men det er nødvendig å utarbeide en egen plan for dette. Det bør være mulig å vandre omkring på holmen og på strategiske steder få tilstrekkelig med opplysninger om hva en ser. Det er omtalt mindre utstillinger enkelte steder ovenfor, men disse behov må vurderes samlet. En tradisjonell utstillingsformidling må tilrettelegges ett eller flere steder litt avhengig av hvordan man ønsker å følge opp de besøkende. En formidlingsvirksomhet med guider må organiseres. Dette aktualiserer videre behovet for en fastere museumsfaglig oppfølging og et samarbeide med et av byens museer må anbefales.

Det er funnet et stort og til dels ukjent/ubrukt materiale med kilder om Munkholmens historie fra klostertiden og til nåtid. Dette er kilder som kan fortelle om de fysiske omgivelsene til forskjellig tid, men de forteller også om dagliglivet ved de mange instrukser og regler som foreligger. Arbeidsutvalget anbefaler sterkt at det blir tatt et initiativ til å utarbeide en ny historie, en monografi om Munkholmen frem til vår tid. En slik bok vil være helt uvurderlig i det formidlingsarbeidet som er omtalt ovenfor.

Munkholmen har en mye historie på et veldig avgrenset område. Alle perioder kan beskrives ved de bevarte bygninger eller levninger. Hele anlegget er med sin kompakte historie og utforming enestående i Norge. Det er på høy tid at denne historie skrives og at anleggene selv kan få formidle denne historie.

For arbeidsutvalget

Øivind Lunde

VEDLEGG 1

Historiske kilder
v/Terje Bratberg

NIDARHOLM KLOSTER

Innledning

Denne delen av formidlingsstrategien for Munkholmen omhandler holmens eldste historie.[1]
Det er få synlige materielle levn som forteller oss om holmens eldste historie. Imidlertid kan en kombinasjon av arkeologiske og skriftlige historiske kilder gi oss mye kunnskap om denne delen av historien. Arkeologiske undersøkelser har påvist rester av klosteret og kirkens posisjon er fastslått. Skriftlige kilder forteller mye om klosteret og dets abbeders politiske rolle og om økonomiske transaksjoner. Det indre liv i klosteret har vi imidlertid mindre kunnskaper om.
Når det gjelder en praktisk formidling vil antagelig en utstrakt bruk av modeller kunne fortelle om klosterets historie.
Plansjer og og faksimiler av originalskrifter ville være viktige, likeså en avstøpning av segl, samt enten originale arkeologiske funn eller modeller bygget over disse. Det viktigste ville imidlertid være en markering i terrenget av deler av klosteranlegget. Dessuten burde Holmens historie skrives som et enhetlig verk.

Holmens eldste historie.

Munkholmen er en strategisk viktig holme i Trondheimsfjorden nord for Trondheim. Den har vært kjent under ulike navn, Nidarholm, Holm og Munkholmen. Stedet har vært rettersted, kloster, festning og brannvakt før det endte som fortidsminne og friluftsområde.
Holmen nevnes første gang i Olav Tryggvasons saga under året 995, hvor det fortelles at Håkon jarl og trellen Karks hoder ble satt på stake her. [2] Man kjenner også til at folk som skulle reise til og fra Kaupangen kunne legge til ved holmen. [3] [4]
Nidarholm kloster er et av de eldste klostrene i Norge, enten det er grunnlagt ca. 1028 eller ca. 1100. Kildene gir grunnlag for begge dateringene.[5] [6] [7] [8] Theodricus munk forteller i sin Norgeshistorie fra omkring 1180 at det var Sigurd Ullstreng som grunnla Nidarholm kloster.[9]
Det er heller ikke arkeologiske spor etter noe anlegg fra tidlig 1000-tall på Munkholmen.[10] De arkologiske funnene skriver seg fra 1100-tallet og senere.[11]

Klosteret var et konvent for munker og viet til St. Benedikt og martyren St. Laurentius.[12] Klosterbygningene var i alle fall tildels oppført av stein.
Klostere eksisterte ikke uavhengig av kirken forøvrig og benediktinermunkene fungerte som støttespillere for biskopen, blant annet ved gudstjenester og ved at de tok seg av utdannelsen av gutter som senere skulle inn i prestetjeneste. [13]
De tidlige benediktinerklostrene i Danmark og England kunne fungere som domkapittler. [14] [15] Man kan tenke seg at også klosteret på Nidarholm har hatt en lignende funksjon.
Kong Magnus Blinde ble i 1135 blindet, lemlestet og gjeldet. [16] Deretter gikk han inn i klosteret på Nidarholm og tok munkeklær.
Holm en nevnt flere ganger i borgerkrigstiden, da ulike makthavere la til ved Holmen med sine skip. [17] [18] [19] [20] [21] [22] [23] [24] [25] [26] [27] [28] [29]
Klosteret ble ødelagt av brann på begynnelsen av 1200-tallet og den islandske Konungsannáll har under året 1210 følgende korte notis: Brann klaustr i Nidarholmi [30] ’brann klosteret på Nidarholm’. [31] I 1317 brente klosteret på nytt [32] [33] Et kraftig brannlag ispedd 1200-1300-talls keramikk sør for kommandantboligen på Munkholmen viser at klosteret er ødelagt av brann på denne tiden. [34]
Abbeden var i henhold til Benedikts regel klosterets ubestridte leder som alle innvånere skyldte lydighet. [35] Klosteret var også en stor godseier og dette gjorde abbeden til en av rikets stormenn og abbed Asgaut i Holm var innkalt til riksmøtet i Bergen. [36]
I 1226 nevnes for første gang Nidarholms mest kjente innvåner i middelalderen, Bjørn, som da fremdeles var munk. [37] Han ble senere abbed og er kjent som Rita-Bjørn på grunn av sin evne til å skrive og finne høvelige formuleringer. [38] [39] [40] [41] [42] Abbeden synes først å ha vært kong Håkons mann, men gikk etter hvert over til hertug Skules parti. [43] [44] [45] Bjørn var mye borte fra klosteret og hans politiske aktivitet vakte irritasjon på høyt hold. [46] Abbeden reiste til Roma for å fri seg fra erkebiskopens bann, men ble på Hamar arrestert av kongens menn. [47] Kongen ga ham grid og Bjørn kom omsider til Roma hvor han klarte å bli løst fra bannet. [48]
Abbedens langvarige fravær gjorde at klosteret kom i forfall og erkebiskopen truet i 1243 med at han ville legge det under seg. [49] [50] Munkekonventet var antagelig juridisk
handlingslammet, da Bjørn hadde tatt med seg klosterseglet. Munkene sendte prioren [51] til Roma med en appel til paven om hjelp i sin trengte situasjon. [52]
Nidarholm hadde behov for reform og man trengte profesjonell hjelp for å rydde opp. Mattheus Parisiensis ble utnevnt til visitator. [53] [54] [55] [56] [57] Klosteret omtales da som et benediktinerabbedi. [58] Enda i l265 omtales abbeden i Nidarholm som benediktiner. [59]
Det virker ikke som om reformen fikk varig virkning for det indre livet i klosteret og omkring 1280 ble det sannsynligvis reformert på nytt.
Denne reformen gikk antagelig så langt at det sluttet seg til Cluniacenserordenen, en reformert del av Benediktinerordenen. [60] [61]
Senere har klosteret igjen blitt et ordinært benediktinerabbedi. [62] Det skulle da visiteres av den lokale biskopen og i Aslak Bolts jordebok [63] fortelles det at erkebiskopen visiterer klosteret på dagen for translatio Benedicti. [64]
Av klosterets bygninger er lite bevart. Det er funnet rester av den sannsynlige kapitelsalen. [65] Denne var som vanlig plassert i klosterets østfløy, som må ha ligget meget nær sjøen. Ellers er det funnet nok rester av kirken til at man kan danne seg et bilde av et langstrakt anlegg med to korkapeller. Denne bygningen har hatt store likehtstrekk med Trondheims eldste domkirke, Olav Kyrres Kristkirke. I likhet med Kristkirken må også kirken på Nidarholm ha vært beregnet på at man skulle kunne bevege seg i og omkring bygningen i prosesjon. [66]
I 1319 solgte abbed Grim klostrets mølle ved Ila til Bjørn, prest ved Hospitalet på Ilevollen. [67] Grunnen til dette kan være at klosteret trengte penger til istandsettelse etter brannen to år tidligere. Det er interessant at brevet er utferdiget på Viggja i Skaun, klosterets hovedgård, hvor abbeden da tydeligvis har oppholdt seg.
Etter pestangrepet i 1349 ble abbed Olav i Nidarholm 1350 utnevnt til erkebiskop i Nidaros av Pave Clemens VI. [68] Paven hadde forbeholdt seg retten til å besette erkebispestolen denne gangen. [69] [70] [71] [72] [73] [74] [75] 1. desember samme år utnevnte paven ved provisjon munken Hallvard til abbed i benediktinerklosteret Nidarholm. [76] [77] [78] [79] [80] [81] [82] [83]
Nidarholm kloster eide et etter norske forhold betydelig jordegods på ca 285 spann smør. [84] Jordegodset hadde et klart tyngdepunkt i Børsa, hvor 23.56% av dets jord lå. [85] Her lå også hovedgården Viggja. Mye av dette godset må ha vært en del av Sigurd Ullstrengs opprinnelige donasjon. Klosteret var en stor bedrift og det fikk inn en rekke varer som kunne omsettes utenlands med egne skip. [86] [87]
I 1497 blir det opplyst at biskopen i Bergen hadde inndratt Selje kloster. [88] Abbeden i Nidarholm krevde å få overta Selje. Han fikk støtte fra kongen i dette kravet og pave Alexander VI bifalt i 1497 en ansøkning om at benediktinerklostret i Selje ble overlatt til abbeden i Nidarholm. [89] Det har imidlertid vært antatt at det ikke lyktes å legge klosteret inn under Nidarholm. [90]
De siste årene klosteret på Nidarholm besto er dårlig belagte kildemessig. Abbeden og klosteret nevnes av og til, men nesten utelukkende i forbindelse med forhold utenfor klosteret. [91]

Peder Claussøn Friis forteller at klosteret skal ha brent 1531 sammen med byen, som følge av lynnedlsag. [92] [93] Syrstad argumenterer for at det som er skrevet om denne brannen var et propagandafremstøt mot munkevesenet. [94] Et brev fra 1536 forteller at klosteret da var bebodd. [95]

Klosteret ble befestet like før reformasjonen i 1537, men det ble neppe bygget ut til en sterk festning. [96] Erkebiskop Olav Engelbrektsson overnattet på Nidarholm og holdt sin siste messe på norsk jord her, før han forlot Norge for godt. Han skrev også et avskjedsbrev for Munkholmen, noe som tyder på at han da var ombord på skipet som skulle frakte ham til Nederlendene. [97]
Klosteret ble 5. juni 1537 forlent bort til Jens Tillufssøn Bjelke til Austrått, men snart inndratt igjen og lagt under Steinvikholms len. [98] Hvorvidt munkene fikk bli i klosteret eller ikke er ukjent. I perioden 1537-1659 er det lite eller intet man vet om Nidarholm, eller Munkholmen som den etter hvert ble hetende. Lensregnskapene gir ikke opplysninger om inntekter eller utgifter som kan relateres til holmen. Dette er fortolket som om det ikke foregikk noen ting der ute i denne perioden. En mer sannsynlig tolkning er at holmen lå direkte under lensherren, som en del av Kongsgården eller ladegården Elgeseter, eventuelt Tautra. Dette medfører at eventuell bruk av holmen skjuler seg i det lille som kan være bevart av regnskaper for lensherrenes egen drift. I slutten av denne perioden brukte bygogden i Trondheim holmen som beitemark til sine dyr. Skip som skulle opp i elvehavnen, men som møtte ugunstig vindretning, la sikkert fremdeles til ved Munkholmen også i denne perioden, slik som de gjorde både før og senere.

Abbedoversikt

I oversikten ovenfor er det nevnt en rekke abbeder i Nidarholm kloster. Når man sammenfatter disse navnene viser det seg at vi kjenner ellve, ti eller kanskje ni abbeder i klosteret. Dette skyldes at navnet på den tredje abbeden, Torleiv, er usikkert, og at de to siste kan være samme person.

Litteratur:

Andersen, Håkon A. (1988): Olav Kyrres bispekirke i Trondheim i det 11. århundrede, Konsthistorisk Tidsskrift nr. 1. 1988, Stockholm.

Andersen, Håkon A. (1995): Olav Kyrres Kristkirke i lys av liturgi og bibeltolkning, Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs skrifter 2/1995, Trondheim.

Aslak Bolts jordebok (AB), utgitt ved Jon Gunnar Jørgensen, Oslo 1997.

Balling, J. L. (1985). Cluniacenserne, i Det Europeiske klostervæsen, Århus.

Blom, Grete Authén, (1956): Trondheim bys historie, bind I, Trondheim.

Blom, Grete Authén, (1997): Trondheim bys historie, bind I, Trondheim.

Bratberg, Terje (1996): Trondheim byleksikon, Trondheim.

Bratberg, Terje (2001): Munkholmen – En viktig del av Trondheims festning, i Trondheim, havn i tusen år..., Trondheim.

Bratberg, Terje (2002): Nidarholm kloster, i Trondhjemske samlinger 2002, Trondheim.

Bull, Edvard (1923): Bjørn, i Norsk Biografisk Leksikon (1. utg.), bind 1, Kristiania.

Bull, Edvard (1931): Haakon, i Norsk Biografisk Leksikon, bind V, Oslo.

Catholic Encyclopedia, internettutgave, http://www.newadvent.org/cathen/11499a.htm. Stikkord: Matthew Paris og Congregation of Cluny.

Christensen, Aksel E. (1981): Knud (I) den Store, i Dansk biografisk leksikon, bind 8, København.

Diplomatarium Norvegicum (DN), bind I-XXII, utg. Av C. C. A. Lange m.fl. Christiania/Oslo 1849-1995.

Eco, Umberto (1984): Rosens navn, Oslo.

Ekroll, Øystein (2001). Her hvilir... Nidarosdomens gravsteinsutstilling, Trondheim.

Engelstad, Eivind S. (1936): Senmiddelalderens kunst i Norge, ca. 1400-1535, Oslo.

Gunnes, Erik (1986): Klosterliv i vesten. Augustins regel – Benedikts regel, Oslo.

Gunnes, Erik (1986): Klosterlivet i Norge, Tilblivelse – økonomi – avvikling, i Fortidsminneforeningens årbok 1987, Oslo.

Gunnes, Erik (1996): Erkebiskop Øystein – Statsmann og kirkebygger, Oslo.

Hamre, Lars (1958): Domkapitel, i Kulturhistorisk leksikon for Nordisk middelalder, bind III, Oslo.

Henriksen, Vera (1993): Fra kristning til reformasjon, i Gran, John W., Erik Gunnes og Lars Roar Langslet: Den katolske kirke i Norge, Oslo.

Jónsson, Gudni (1953): Annálar og Nafnskrá, Reykjavik.

Karl Jonsson (1979): Sverres saga, i Norske Kongesagaer 3, Oslo.

Krag, Claus (1995): Vikingetid og rikssamling, Aschehougs Norgeshistorie, bind 2.

Lunde, Øivind (1987): Klosteranleggene, i Fortidsminneforeningens årbok 1987, Oslo.

Lunde; Øivind (1977): Trondheim fortid i bygrunnen, Trondheim (Riksantikvarens skrifter, nr. 2).

Möbius, Friederich (1968): Westwerkstudien.

Pirinen, Kauko (1958): Domkapitel, i Kulturhistorisk leksikon for Nordisk middelalder, bind III, Oslo.

Regesta Norvegica (RN), bind I-VII, utgitt av Erik Gunnes m.fl., Oslo 1989-1997.

Sagaen om baglere og birkebeinere (1979), i Norske Kongesagaer 3.

Saxo Grammaticus (1985): Danmarks Krønike, København.

Schøning, Gerhard (1910): Reise gjennem en deel af Norge 1773-75, bind I-II, Trondheim.

Snorre Sturluson (1979): Heimskringla, Oslo.

Soga om Jon den heilage, Oslo 1963.

Steen, Sverre (1938). lunge, Vincens, i Norsk biografisk leksikon, bind VIII, Oslo.

Sturla Tordarsson (1979): Håkon Håkonssons saga, i Norske Kongesagaer 4, Oslo.

Syrstad, Kari Birgitta (1999): Klostervesenet i Nidaros bispedømme – belyst ved klostrene Nidarholm, Elgeseter, Munkeby, Tautra, Bakke og Rein, Hovedoppgave i historie ved Universitetet i Oslo, Oslo.

Theodricus Munk (1969): Historien om de gamle norske kongene, Oslo.

VEDLEGG 2
Notat 14.12.01 om militære kilder
Kapt. Birger Heyerdahl

Til Arbeidsutvalg Munkholmen

Bestykning ved Munkholmen.

Rustkammerets (RKT) oppdrag var å gjennomgå egne arkiver samt Statsarkivet i Trondheim for å få kartlagt Munkholmens bestykning i perioden 1658-1825 samt perioden 1825-1893. I samarbeid med byantikvarens kontor å søke å fremskaffe en oversikt over plantegninger/kart som finnes av Munkholmen.

Erling Vogstad foretok på vegne av RKT undersøkelser ved Statsarkivet/Dora i Trondheim. Ved Statsarkivets er dokumenter vedrørende Munkholmen festningsanlegg frem til 1850 gjennomgått med henblikk på bestykning/skyts etc.

I Arsenal protokoller ved Statsarkivet/Dora finnes følgende oversikt over bestykning:
- Munkholmen festning 1763[132]
- Munkholmen festning 1815 m/stedsangivelse[133]

I det gjennomgåtte arkivmateriale ble det ikke funnet dokumenter av våpenmessig karakter, da inventarlistene inneholdt oversikter over utstyr til allment bruk på Munkholmen. En fant imidlertid diverse instrukser[134] av ulik art som bør vurderes kopiert for eventuell senere bruk ved utstilling etc.

RKT har i samråd m/Kregnes ved byantikvarens kontor besluttet at det ikke skulle vedlegges dette notat noen oversikt over de plantegninger/kart som finnes. Grunnlaget for dette er at det finnes en enorm mengde av dette materialet som pga ombygginger/endringer ikke vil si noe for den som får oversikten forelagt. Vi besluttet derfor og la dette bero, da en oversikt over tegninger/kart kan fremskaffes ved behov og etter en nærmere tidsangivelse. Undertegnede har også kontaktet Forsvarsmuseet på Akershus som meddelte at museet ikke disponerte kart el. Skisser over Munkholmen.

Ved RKT finner en notert følgende referanse[135] vedrørende Munkholmen som ikke er nærmere kontrollert.

[1] Munkholmen festning 1763
Metall kanoner: 4-punds 3,stk
Jern kanoner: 18-punds 8,stk / 12-punds 20,stk / 8-punds 13,stk (+1 ubrukelig) / 6-punds 9,stk / 4-punds 4,stk.
Antall lavetter diverse typer: 68,stk.

Munkholmen festning 1815 m/stedsangivelse:

Trondhjems Arsenal 31 december 1813, 1814.

Arsenalets arkiver viser beholdningsoversikt av skyts fra 1765 – 1860 innført i respektive protokoller sammen med Arsenalets øvrige beholdninger.
Av tabeller av utstillingsmessig kvalitet vil en nevne følgende:
Volltabell datert 1813 - utstillingsobjekt ved fargekopiering.
Tabelloversikt over mortere, haubitsere og jernkanoner samt morterblokker. Tabellen er ca 3 meter lang og 55 cm bred. Er av utstillingsmessig kvalitet hvis heldig kopiering.
Volltabell over ammunisjon, datert 1839.
Beholdningsoversikt 1842 - 6 sider.
Beholdningsoversikt 1849 - 2 sider.

C. S. Widerberg: Munkholmens festnings bygningshistorie fra anlegget til utgangen av det 17.århundre. Militært tidsskrift for Ing.våpenet nr 3. 1936 (Forekommer også som særtrykk).
Bjarne Tvete og Reidar Stavseth: “Munkholmen.” Oslo 1946. Forlagt av Johan Grundt Tanum.
Christian Elling: “Holmens Bygningshistorie 1680-1770”. København 1932 s. 14-20.

2.stk, 3 punds metallkanoner:1748-52 (Nb. Bronseskyts, skytset må plasseres under tak)
1.stk, 7” bombekanon for sjømål:1842, serie, nr: II (I dag er denne utstilt utenfor porten på Kristiansten festning).

Birger Heyerdahl

Kaptein

Nk/Rustkammeret

VEDLEGG 3

Knut Sivertsen
Trondheim Politimuseum

Trondheim Politimuseum 7005 TRONDHEIM
Telefon: 73 89 92 03Faks: 73 52 32 40
E-post: norsk.rettsmuseum@c2i.net

Notat
Til: Arbeidsutvalg Munkholmen
Fra: Pfb Knut Sivertsen
Kopi:
Dato: 30. april 2001
Emne: Marine-Flak-Artillerie


Det tyske marineluftvernet ble i løpet av 5 krigsår utbygd til å omfatte en styrke på ca 2.000 mann, med et meget stort antall stillinger i og rundt byen. Dette dreide seg om tungt og lett luftvern, røykleggere, sperreballonger, tunge og lette lyskastere.

I denne omgang vil kjeg kun ta for med det tunge luftvernet; “Schwere Flak”. I løpet av våren og sommeren 1940 ble 2 luftvernbataljoner, Marineflagabteilung 701 samt 702 overfort fra tyskland til Trondheim. MFlA 701 fikk ansvaret for vestsiden av Nidelven, med batterier på Dalhaugsplass, Fagerhaug og Munkholmen. MFlA 702 med ansvarsområde øst for Nidelven med batterier på Ladehammeren, Austflata, Sunnland og Leira. Batteriene fikk etterhvert felles ledelse på Kuhaugen, med reserverhovedkvarter på Blyberget.

I begynnelsen ble batteriene satt opp med 8,8 cm kanoner, men ble omvæpnet til 10,5 cm i 1942, og delvis satt i panserkuppel. I februar kom nok en bataljon til Trondheim, MFlA 715, og det ble bygd 3 nye batterier på hhv Østmarka, Charlottenlund (Sankthanshaugen) og Sunnland.

I tillegg til å være luftvernbatterier fungerte batteriene som kystbatterier mot sjømål. Batterie Munkholmen fungerte som havnesperrebatteri.

Etter 1945 ble batteriene på Austflata, Leira og Munkholmen beholdt en tid. Kanonene ble deretter flyttet og beholdt i de ordinære kystartillerioppsetninger. Kanonene på Munkholmen ble flyttet til Hysnes, og satt inn i fortets ordinære oppsetning.

Batterie Munkholmen, Schw. Marineflak-Battr. 2./701

Satt opp med 8,8 cm Schwere Flak sommeren 1940, etterhvert omvæpnet til 10,5 cm i 1942, og montert i panserkuppel, dreibar 360°. Batteriet ble utstyrt med 6 kanoner SKC/32, mot normalt 4 i batteriet. Batteriet hadde i tillegg 2 stk 4cm/Flak28 i tårnet, samt 2 stk 2cm Flak Madsen på tårnets yttermur mot øst. På denne muren ble det også satt opp en 60cm lyskaster.

Batteriet ble ledet av 2 stk 6-meters “Rund-Entfernungsmesser” eller avstandsmålere; 1 Kleinkommandogerät (“Kleinkog”) samt en Dreiwag. Batteriet var satt opp med 180 manns besetning. Første batterisjef var Kapitänleutnant Mohrmann, siste batterisjef var Oberleutnant der Reserve Hans-Günther Kranzuch.

Batteriet på holmen er idag relativt inntakt. Den gjenværende avstandsmåleren (“Dreiwag”) på nordsiden er den eneste gjenværende i Norge. Også internasjonalt er avstandsmåleren i sin relativt komplette stand unik. Avstandsmåleren lar seg i tillegg restaurere, da det forefinnes reservedeler i Kystartillerimuseets besittelse.

Den ene 10,5cm SKC/32 med paddeskjold som ligger lagret på Pir 2, sto i tillegg montert på holmen før den ble sendt til Hysnes.

K. Sivertsen

FOTNOTER:

[1] For en mer utførlig historikk henvises det til min artikkel i Trondhjemske samlinger 2002, s. 7ff.

[2] Snorre 1979, s. 163

[3] Snorre 1979, s. 183

[4] Snorre 1979, s. 24.

[5] Henriksen 1993, s. 11.

[6] RN, bind I, s. 30, nr. 15.

[7] Theodricus 1989, s. 84.

[8] Soga om Jon den heilage, s. 82f.

[9] Theodricus 1989, s. 84.

[10] Lunde 1977, s. 148ff.

[11] Lunde 1987, s. 113.

[12] Theodricus 1989, s. 84.

[13] Andersen 1995, s. 37.

[14] Andersen 1995, s. 19.

[15] Andersen 1995, s. 24.

[16] Snorre 1979, s. 278f

[17] Karl Jonsson 1979, s. 40.

[18] Blom 1997, s. 105

[19] Bratberg 2001, s. 102 f.

[20] Karl Jonsson 1979, s. 56.

[21] Karl Jonsson 1979, s. 98.

[22] Karl Jonsson 1979, s. 101.

[23] Karl Jonsson 1979, s. 102.

[24] Karl Jonsson 1979, s. 109ff.

[25] Karl Jonsson 1979, s. 202.

[26] Karl Jonsson 1979, s. 206.

[27] Karl Jonsson 1979, s. 224.

[28] Karl Jonsson 1979, s. 227.

[29] Sagaen om baglere og birkebeinere 1979, s. 308.

[30] Jónsson 1953, s. 30.

[31] Forfatterens oversettelse.

[32] Jónsson 1953, s. 70. Min oversettelse: brant klostrene i Holm og Gimsøy og på Rein.

[33] Jónsson 1953, s. 104.

[34] Lunde 1977, s. 150.

[35] Gunnes 1986, s. 58f.

[36] Sturla Tordarsson 1979, s. 91.

[37] RN I, s. 180, nr. 545.

[38] Bull 1923, s. 596f.

[39] Bull 1923, s. 597.

[40] Sturla Tordarsson 1979, s. 169f.

[41] Sturla Tordarsson 1979, s. 172f.

[42] Bull 1923, s. 597.

[43] Sturla Tordarsson 1979, s. 181f.

[44] Sturla Tordarsson1979, s. 194.

[45] Bull 1923, , s. 597.

[46] Sturla Tordarsson 1979, s. 201ff.

[47] Sturla Tordarsson 1979, s. 211f.

[48] Bull 1923, s. 597.

[49] RN, bind I, s. 230, nr. 741.

[50] Bull 1923, s. 597.

[51] Klosterets nestkommanderende.

[52] RN, bind I, s. 230, nr. 742.

[53] RN, bind I, s. 242, nr. 791.

[54] DN XIX s. 159, nr. 243. U.s. aug. 1247.

[55] RN, bind I, s. 244, nr. 798.

[56] DN XVII s. 12, nr. 12. Lyon 27. novbr. 1247.

[57] Catholic Encyclopedia.

[58] …monasterii de Holm, ordinis sancti Benedicti, Nidrosiensis diocesis.

[59] DN VI s. 31, nr. 33. Perugia 18 Marts 1265 . . . de Holm sancti Benedicti ordinum monasteriorum abbatibus .... Nidrosiensis diocesi.

[60] DN III, s.20. Nr. 20. Nidaros 5 okt. 1280. Feildatert; i følge RN skal riktig dato være 7. oktober.

[61] DN III, s.16, nr. 16. 14 Mars l280. Feildatert; i følge RN skal riktig år være 1281.

[62] DN III s.73, nr. 66. Nidaros 13 Septbr. 1307.

[63] AB, s. 189.

[64] Translatio Benedicti er 11. juli.

[65] Lunde 1977, s. 150.

[66] Andrsen 1995, s. 28 og 31ff.

[67] DN III s. 111, nr. 115. Viggja ca. 27. mai 1319.

[68] DN I s. 254, nr. 322. Avignon 3. nov. 1350.

[69] DN I s. 255, nr. 323. Avignon 3. nov. 1350.

[70] RN, bind V, s. 437, nr. 1260.

[71] RN, bind V, s. 437, nr. 1261.

[72] RN, bind V, s. 437, nr. 1262.

[73] RN, bind V, s. 438, nr. 1263.

[74] RN, bind V, s. 438, nr. 1264.

[75] RN, bind V, s. 438, nr. 1265.

[76] DN VII s. 227, nr. 225. Avignon 1. des. 1350.

[77] RN, bind V, s. 439, nr. 1267.

[78] Pavelig sendemann, ambassadør.

[79] RN, bind VI, s. 35, nr. 24.

[80] DN XVII s. 73, nr. 87. Avignon 4 Juni 1351.

[81] DN VIII s. 176, nr. 160. Nidaros 18. jan.(/juni) 1353.

[82] DN XVII s. 83, nr. 160. Avignon 23. Sept. 1354.

[83] DN XVII s. 92, nr. 119. Avignon 30. mai 1356.

[84] Syrstad 1999, s. 140f.

[85] Syrstad 1999, s. 140f.

[86] DN XIX, s. 464, nr. 422.

[87] RN, bind III, s. 99, nr. 264.

[88] Lunde 1987, s. 110.

[89] DN XVII s. 651, nr. 767. Vatikanet 19. des. 1497.

[90] Lunde 1987, s. 110.

[91] DN XI s. 650, nr. 581. Trondheim 1531-32.

[92] Blom 1956, s. 486.

[93] Lunde 1977, s. 216.

[94] Syrstad 1999, s. 39.

[95] DN XI s. 721, nr. 630. Trondheim 4. febr. 1536.

[96] Bratberg 2001, s. 102f.

[97] DN XXII, nr. 370.

[98] DN XI, s. 746f, nr. 645.

[99] Sturla Tordarsson 1979, s. 91.

[100] Bull 1923, s. 596f.

[101] Sturla Tordarsson 1979, s. 169f.

[102] DN I, s. 18, nr. 23. Lateranet 20. april 1241.

[103] DN VII, s.14, nr. 15. Anagni 19. sept. 1243.

[104] Sturla Tordarsson 1979, s. 242f.

[105] RN, bind II, s. 57, nr. 71.

[106] DN III, s.16, nr. 16. 14 Mars l280.

[107] DN III, s. 20. Nr. 20. Nidaros 5 Oktbr. 1280.

[108] DN II s. 33, nr. 37. Roma 16. des. 1296.

[109] DN II s. 50, nr. 56. ca. 1299.

[110] DN III s. 49, nr. Nidaros ca. 1300.

[111] DN II s. 55, nr. 63. Nidaros 1. juli 1301.

[112] DN III s.53, nr. 49. Nidaros 31 Oktbr. 1301.

[113] DN III, s.49, nr. 47. Nidaros 18 Mai 1301.

[114] DN III s.63, nr. 55. Nidaros 7. sept. 1303.

[115] RN, bind III, s. 271, nr. 880.

[116] DN III, s.111, nr. 115. Viggja 27. mai 1319.

[117] DN VIII s. 90, nr. 71. Nidaros 3. mai 1321.

[118] DN II s. 229, nr. 276. Nidaros 11. Aug. 1346.

[119] DN I, s.254. Avignon 3. nov. 1350.

[120] DN I s.255, nr. 323. Avignon 3. nov. 1350.

[121] DN VII, s.227, nr. 225. Avignon 1. des. 1350.

[122] DN XVII s.73, nr. 87. Avignon 4. Juni 1351.

[123] DN VIII, s.176, nr. 160. Nidaros 18. jan.-juni 1353.

[124] DN XVII, s.83, nr. 109. Avignon 23 sept. 1354.

[125] DN XVII s.92, nr. 119. Avignon 30. mai 1356.

[126] DN V s.425, nr. 606. Trondheim 5. april 1431.

[127] DN V s.468, nr. 658. Nidaros 11. juni 1436.

[128] DN V s. V s.468, nr. 658. Nidaros 11. juni 1436.

[129] Han nevnes en gang under erkebiskop Gautes episcopat.

[130] AB, s. 4.

[131] DN I s. 758, nr. 1050. Trondheim 27. sept. 1516.